	HARLEY-RUDFOSS TROMSØ	Rudfoss.no

VEIEN SÅ LANGT

Veien så langt skulle gå relativt fort å beskrive. Det hele startet i 2002 da Georg skulle føre seg og sin Honda VFR (?) til Halden på det obligatoriske rånemøtet 1. mai. Det skulle vel være relativt unødvendig å si at invitasjonen om å sitte bakpå, ble besvart med et stort JA, akkompagnert av en nikking som ville fått selv den mest hardbarkede crash-test-dummy til å frykte for whiplash.

Nikkingen gikk etterhvert over i et stivt, men bredt smil. Det skyldtes delvis at man fort blir svimmel av konstant nikking, og at det mildt sagt ville forstyrret føreren med en nikkedukke bakpå. Siden det var første gang jeg satt bakpå en motorsykkel i mitt liv, var det vel en muskel som instinktivt grep et godt fast tak i både Georg og sykkelen. Den enslige nerveimpulsen skulle raskt bli avbrutt av et kraftig brøl, og to personer, 100 kg metall og plast som ved hjelp av 100 "fola-fola-blakken"er forflyttet seg fra 0 - 100 km/t på 3,4 sekunder.

Det ble raskt klart at å nyte vinden i hjelmen med hendene på knærne mens man smiler til alle fotobokser i 150 km/t, er en følelse man kan venne seg til. Med andre ord skal det ikke mer til for å hekte meg. Dog kan følelsen forsterkes, og det klarte et par personer i Volda.

Det vil si egentlig tre personer. Fredrik og Synnøve fikk det for seg at motorsykkellappen var tingen å skaffe seg i studietiden. Etter å ha hørt og sett - og nevnte jeg hørt? - om deres eskapader på to hjul, var det ingen vei utenom. Det var bare å ringe Rotevatn Trafikkskule og melde seg på første og beste motorsykkel kurs.

Med teorikurset unnagjort og nok kjøretimer i kjøregården vokste smilet enda et par cm nærmere ørene da jeg for første gang endelig skulle kjøre på veien. Og som om det ikke var nervøst nok å kjøre Kawasakien ut på offentlig vei for første gang i mitt liv, skulle det gjøres med 100kg smørblid sunnmøring bakpå. For det viktigste man kan lære er visst at "Kummelokk, det hater me" og "Vi likar fart og spenning når det er trygt". Dermed var det bare å gi mer gass og nyte turen.

Nedturen kom selvsagt etter oppkjøring. Inntil da hadde jeg tross alt kjørt motorsykkel jevnlig i noen uker, men så var det ubønnhørlig slutt på langturer med Rotevatn, og dertil egnet skifting etter regnværsturen. Dermed ble fremtidens mål satt - i prioritert rekkefølge: JOBB - BOSTED - MOTORSYKKEL.

Kort sagt har jeg jobb. Jeg har et sted å bo (puh!) - alt om hvilket du kan lese på www.rudfoss.no - hvor blir det av motorsykkelen. Og hvilken sykkel vil man ha? (Du kan si jeg vel har bestemt meg mer eller mindre nå, eller...)